Kunstig eller naturlig paring?

Ofte spiller personlige preferanser og tradisjoner inn når man velger hvordan hoppa skal gjøres drektig. I tillegg er det faktiske fordeler og ulemper ved de ulike parringsmetodene. For noen raser finnes det regler for hvilken metode som skal benyttes.

Hva man enn velger, er kompetansen til veterinær, hingsteholder, gjeter og andre hjelpere, helt avgjørende for et vellykket resultat.

Når naturen får bestemme

Naturlig bedekking er når hoppa parres ved å bestiges av en hingst som penetrerer skjeden med penis og plasserer en dose sæd i hoppas livmor.

Dette skjer under varierende forhold – noen velger å slippe hoppe og hingst sammen i en periode og la dem ordne parringen selv. Andre ønsker å ha mer kontroll, og har styring på både hoppe og hingst når bedekkingen skal skje.

Kontrollert parring

kontrollert_parring.jpg

Ved kontrollert parring har mennesker styring på hoppe og hingst under bedekkingen.

Ved observasjoner av hoppa og undersøkelse av kjønnsveiene, forsikrer man seg om at
hoppa er i brunst. .

At hoppa er villig til å ta imot hingsten, bekrefter dette, men noe av hensikten med å kontrollere parringsprosessen er å begrense hoppas mulighet til å protestere. Da blir sjansene mindre for at hun skader hingsten.

Både hoppe og hingst leies i grime, hodelag eller lignende, eller tomkjøres mot hoppa fra god avstand. Det er ikke uvanlig å bruke en såkalt sprangsele på hoppa – rep festet
mellom hoppas hals og bakben – som hindrer henne i å sparke hingsten hvis hun protesterer. Hingsten føres mot hoppa, og etter noe innledende snusing geleides han opp, og penis styres inn i hoppas skjede. Når akten er ferdig, ledes hestene fra hverandre.

Fordelen med denne metoden er at man har nøyaktig oversikt over parringstidspunktet. Dessuten reduserer man risikoen for skader -både i forbindelse med selve akten, og ved eventuell «jaging» eller herjing i forkant.

Ulempen er at det kan være vanskeligere å tyde om hoppa faktisk er klar for hingsten, siden hun får mindre muligheter til å protestere. Dersom hun blir bedekket for tidlig, kan kjønnsveiene skades fordi de ikke er klare til å ta imot hingstens penis.

Fri parring

I enkelte miljøer er det tradisjon for at hoppene bedekkes i frihet, på hesteslipp. Spesielt Dølahester bedekkes ofte på den måten.

Da slippes en flokk hopper på beite sammen med en godkjent avlshingst under oppsikt av gjetere som følger flokken, fôrer, holder oppsikt med parringer og eventuelle skader eller sykdom.

Fri parring er en tiltalende avlsmetode, og så fremt beitet er godt, gjeterne dyktige og flokken godt sammensatt og ikke for stor, vil de fleste hopper trives.

Ulempen er at man ikke har like god oversikt over nøyaktig parringstidspunkt som ved kontrollert parring. Risikoen for skader kan muligens være større, men vanligvis vil hingst og hoppe håndtere situasjonen fint.

Selvfølgelig er parring på hesteslipp ikke gjennomførbart dersom hingsten er i trening eller konkurrerer.

Kunstig bedekking

Inseminering – altså kunstig bedekking – er nå den dominerende metoden for bedekking av hopper her til lands.

inseminering2.jpg

Ved inseminering har hoppe og hingst vanligvis ikke kontakt i det hele tatt. Sæd
tappes fra hingsten på en bukk ved at hingstens penis føres inn i en kunstig skjede med et oppsamlingsrør i enden.

Sæden behandles, doseres og ferdige doser legges inn i livmoren til den
brunstige hoppa av en veterinær.

Redusert risiko for skader er en av fordelene med kunstig bedekking.

Et annet viktig moment er betydelig mindre fare for overføring av smittsomme sykdommer mellom hoppe og hingst. Det finnes flere sykdommer som overføres seksuelt hos hest, noen mindre alvorlige enn andre. Forekomsten av disse har gått kraftig ned
etter at kunstig inseminering ble innført som avlsmetode.

Varsomhet under prosedyren, og dessuten god hygiene, er forutsetninger for at inseminering ikke skal medføre skader eller sykdom, som for eksempel infeksjon.

Det er ikke så veldig lenge siden teknikken for konservering av sæd var så dårlig utviklet at sæden ikke kunne overleve over et lengre tidsrom. Overlevelse over mange timer er helt nødvendig for at hopper som står oppstallet langt unna hingsten
kan insemineres, siden sæden sendes med posten under kjøling.

Fortsatt kan enkelte hingsters sæd være av såpass dårlig kvalitet at det er vanskelig å få hoppene drektige hvis de bedekkes med sæd som har vært kjølt ned i flere timer.

Studier har vist akseptable drektighetsprosenter der hoppene har blitt inseminert mellom 40 og 80 timer etter tapping. Hvor gode resultatene blir, avhenger av hingstens fertilitet.

Et alternativ kan være å la det gå mindre tid mellom sædtapping og inseminering ved å hente sæden selv. En annen mulighet er å inseminere hoppa direkte etter tapping, med
fersk sæd. Det krever jo at hoppa oppstalles i nærheten av hingsten i en periode.

Frossen sæd

Det er også mulig å bruke frossen sæd (lagret ved minus 196 grader Celsius) i stedet for nedkjølt sæd. Frossen sæd kan lagres lenger enn kjølt. På denne måten kan bruke hingster som for eksempel står oppstallet i utlandet, eller som ble
tappet for sæd for en lengre periode siden.

Sædens evne til å overleve inni hoppa er dårligere ved frysing enn ved kjøling. Derfor krever bruk av frossensæd noe nøyere oppfølging av hoppas brunstsyklus, og oftere insemineringer. Likevel kan man oppnå gode resultater og høy drektighets-
prosent også med bruk av frossen sæd.

Hva skal man velge?

Ofte gir valg av parringsmetode seg selv, ut fra tradisjon eller regler satt av rasens avlsorganisasjon.

For eksempel krever travsporten at hopper kun skal insemineres på godkjent avlsstasjon, mens fullblodshester i følge den engelske Jockey Club kun skal bedekkes naturlig. Og som tidligere nevnt, har avl på norske hesteraser tradisjonelt
benyttet fri parring.

Ut over dette må man som eier selv vurdere hvilke kriterier man vil prioritere. Er man ute etter høyest mulig drektighetsprosent? Lavest mulige kostnader? Best forhold for hoppa? Minst risiko for skader eller sykdommer? Alt dette er momenter som vil ha innvirkning på valg av bedekkingsmetode.

Uansett hva man velger, er det viktig at parringen og opplegget rundt den, styres av kompetente personer. Det gjelder for veterinærer, hingsteholdere, gjetere på felles-
beite og andre hjelpere.

Det er deres kompetanse som gjør at skaderisikoen for hoppe og hingst blir lavest mulig, og gir gode forutsetninger for at hoppa blir drektig slik at et føll kan ventes til verden
om et snaut år.

Silje Rosenberg

Reklamer